Bitcoin er et elektronisk kontantsystem fra person til person. Det ble beskrevet i en ni siders hvitbok som Satoshi Nakamoto publiserte 31. oktober 2008, og nettverket ble satt i drift 3. januar 2009 da den første blokken – «genesisblokken» – ble laget.
Problemet det løser
Digitale filer er lette å kopiere. Hvis penger bare er data, hva hindrer noen i å bruke den samme mynten to ganger? Tradisjonelt fører en bank regnskapet og sier nei. Bitcoin fjerner banken: tusenvis av uavhengige noder har hver sin kopi av det samme offentlige regnskapet, blokkjeden, og blir enige (konsensus) om hvilke transaksjoner som er gyldige.
Tre ingredienser
1. Et felles regnskap. Hver transaksjon som noen gang er gjort, er registrert i blokker som er lenket sammen. Hvem som helst kan laste det ned og kontrollere det.
2. Utvinning (mining). Nye blokker legges til gjennom utvinning, som bruker arbeidsbevis. Det gjør det ekstremt kostbart å skrive om historien.
3. Nøkler. Eierskap bevises med en privat nøkkel. Kan du lage en gyldig digital signatur, kan du bruke myntene. Ingen navn eller konto trengs.
Fast tilbud
Det vil aldri finnes mer enn 21 millioner bitcoin (på grunn av avrunding er det reelle maksimum så vidt under 20 999 999,98). Nye mynter kommer i omløp som blokkbelønning, som halveres omtrent hvert fjerde år i en hendelse kalt halveringen. Hver bitcoin kan deles i 100 millioner enheter som kalles satoshi (eller «sat»).
Hvorfor folk bryr seg
Tilhengere verdsetter bitcoin som sensurresistente penger som alle med internettilgang kan bruke, og som en knapp eiendel som ingen stat eller bedrift kan blåse opp. Kritikere peker på svingende pris, energibruk og begrenset transaksjonskapasitet. Det som er vanskelig å bestride, er at det var det første bredt brukte eksempelet på digital knapphet som faktisk fungerer.
Herfra deler kaninhullet seg i fire stier: blokkjeden, utvinning, lommebøker og tilbud.