Konsensus er hvordan tusenvis av uavhengige datamaskiner blir enige om én delt sannhet: hvilke transaksjoner som skjedde, og hvem som eier hva. I Bitcoin skjer det uten en leder, en avstemning eller en sentral server.
To lag av enighet
1. Enighet om reglene. Hver node kjører programvare som håndhever de samme reglene: ikke mer enn 21 millioner mynter, gyldige digitale signaturer, ingen dobbeltbruk, korrekt blokkbelønning, og så videre. Dette er «konsensusreglene». En blokk som bryter noen av dem, avvises av hver ærlig node, uansett hvor mye arbeid som gikk inn i den.
2. Enighet om historikken. Blant alle gyldige kjeder følger noder den med mest akkumulert arbeidsbevis. Hvis to utvinnere finner blokker samtidig, forker kjeden seg kort. Neste blokk avgjør det vanligvis, og alle går over til den tyngre grenen.
Nakamoto-konsensus
Denne kombinasjonen – regler sjekket av alle pluss prinsippet «mest arbeid vinner» – kalles ofte Nakamoto-konsensus. Styrken er at den er åpen: alle kan bli med som node eller utvinner uten tillatelse.
Å endre reglene
Fordi hver node håndhever reglene, krever det å endre dem bred enighet. En soft fork strammer inn reglene på en bakoverkompatibel måte. SegWit (2017) og Taproot (2021) var soft forker. En hard fork løsner eller endrer regler slik at gamle noder ville avvise de nye blokkene. Splittelsen i 2017 som skapte Bitcoin Cash, var en hard fork.
Hvorfor det betyr noe
Konsensus er det som gjør Bitcoins regler vanskelige å endre. Verken utviklere, utvinnere eller børser kan tvinge gjennom en endring på brukere som kjører egne fullnoder. Hver node bestemmer selv, og sammen holder de nettverket ærlig.