SHA-256 står for Secure Hash Algorithm, 256-bit. Den tilhører SHA-2-familien, designet av USAs National Security Agency og publisert av NIST i 2001. Den er en offentlig standard brukt overalt, fra nettstedssertifikater til programvarenedlastinger.
Hva den gjør
SHA-256 gjør hvilken som helst inndata om til en 256-bit hash. Det finnes 2256 (omtrent 1077) mulige utdata, bare noen størrelsesordener under det anslåtte antallet atomer i det observerbare universet. Å gjette en inndata som gir en spesifikk utdata er håpløst.
Hvordan Bitcoin bruker den
Dobbel hashing. Bitcoin bruker vanligvis SHA-256 to ganger på rad (SHA-256d) på blokkheadere og transaksjons-ID-er. Dette beskytter mot length-extension-angrep, en kjent svakhet ved enkelt SHA-256 i noen bruksområder.
Mining. Utvinning betyr å hashe en 80-byte blokkheader med SHA-256d om og om igjen, endre en verdi kalt nonce, til resultatet er under målet. Det er kjernen i Bitcoins arbeidsbevis.
Adresser. Eldre adressetyper hasher en offentlig nøkkel med SHA-256 og deretter RIPEMD-160 for å lage en kortere identifikator.
Hvorfor spesialmaskinvare?
Fordi mining ikke er noe annet enn SHA-256 gjentatt billioner av ganger, bygde ingeniører brikker som bare gjør det. Disse ASIC-utvinnerne er millioner av ganger mer effektive enn en vanlig datamaskin. Til sammen utførte hele nettverket mer enn en trilliard (1021) hasher per sekund per oktober 2026.
Er den trygg?
Ingen praktisk angrep på SHA-256 er kjent etter mer enn to tiår med offentlig forskning. Kvantedatamaskiner nevnes noen ganger, men kjente kvantealgoritmer gir bare en kvadratrotsfartøkning mot hashing (Grovers algoritme), så SHA-256 ville beholde grovt 128-bit sikkerhet mot preimage-angrep. Det er fortsatt langt utenfor rekkevidde. Det større langsiktige kvantespørsmålet gjelder signaturer, ikke hashing.