Bitcoin kom ikke ut av intet. Den kombinerte ideer kryptografer hadde arbeidet med siden tidlig på 1980-tallet.
DigiCash (1982–1990s)
David Chaums artikkel Blind signatures for untraceable payments (Crypto '82) viste hvordan en bank kunne signere digitale mynter uten å se hvem som brukte dem. Selskapet hans DigiCash bygde det, men det trengte fortsatt en sentralbank-lignende utsteder – og da selskapet gikk overende, forsvant pengene med det.
Hashcash (1997)
Adam Back foreslo å gjøre hver e-post litt dyrere i regnekraft for å bekjempe spam. Den idéen – kostbart, lett etterprøvbart arbeidsbevis – ble bitcoins utvinningsmotor.
b-money (1998)
Wei Dai beskrev penger skapt ved å løse beregningsproblemer og sporet av et nettverk av pseudonyme deltakere, inspirert av cypherpunk-visjonen om et samfunn der «vold er umulig».
Bit Gold (2005)
Nick Szabo beskrev å kjede arbeidsbevis-resultater for å lage knapt, uforfalskbart digitalt «gull».
RPOW (2004)
Hal Finney bygde gjenbrukbare arbeidsbevis. Med egne ord er det derfor han «fant bitcoin fascinerende».
Den manglende biten
Hver design trengte enten en betrodd server eller lot stå åpent hvordan fremmede blir enige om hvem som eier hva – dobbeltbruk-problemet. Satoshis hvitbok siterer b-money og Hashcash og lukket gapet: den lengste arbeidsbevis-kjeden er den felles historikken, uten noen som bestemmer.